hurra for norge

jeg husker da jeg gikk på barneskolen, og det å feire syttende mai var noe jeg så veldig frem til... med unntak av en ting: å gå i tog. den superlange ventetiden til nye is-spisingsrekorder gjorde det så å si uutholdbart å gå i bygdas hovedtog, og jeg husker jeg prøvde å motivere meg selv så hardt jeg bare kunne - for den klassen som hadde flest oppmøtte og gikk finest i toget skulle jo tross alt kåres. jeg ville jo slettes ikke være syndebukken som ikke møtte opp! men så var det jo alltid like morsomt å treffe igjen klassekameratene på en slik fin dag, da.

nå som jeg er blitt eldre har det hele liksom blitt litt annerledes. jeg har vel egentlig innsett at jeg har roet meg en hel del ned på festfronten i en alder av 21. spesielt i år som pappa måtte jobbe på nasjonaldagen, føler jeg det er ekstra viktig å være med å gå i toget sammen med minste frøken i søskenflokken. det å tilbringe tid med familien, kose seg med masse is og annen god mat og se igjen folk man kanskje ikke engang visste bodde i bygda, er alltid minner man burde jakte på. jeg, for min del, forstår meg ikke helt på folk som frivillig sitter inne på sånne dager og behandler dagen som enhver dag. det er jo så mange fine minner man kan fylle livet sitt med, og slikt blir man lykkelig av!