selv om jeg prøver så godt jeg kan å fortelle en historie gjennom bildene mine, liker jeg også å utdype noen av dem med ord. som dere kanskje har merket, har bloggen min stort sett vært preget av forskjellige fotooppdrag i løpet av de siste tolv månedene (ish). jeg vil veldig gjerne fortsette å dele den typen innlegg, men jeg føler på både kropp og sinn at det er på tide at jeg tar fatt med noen private prosjekt igjen, også - deriblant skriving.

med fare for å høres en smule teit ut, savner jeg egentlig det utløpet skriblerier her inne (og ikke minst på den gamle bloggen min) var for meg over en relativt lang periode. jeg savner det å kunne sette ord på tanker og følelser, og av og til finne noen ord om de oppturene og nedturene som livet består av. vel, akkurat dét regner jeg med dere har funnet fint ut av selv til nå - men i denne moderne verdenen, hvor man konstant får slengt perfeksjonen i alle andres liv midt i fleisen, liker jeg å være en av dem som setter ord på det mange (om ikke alle) andre tenker (eller føler). (geez, for ei lang setning)

jeg vil bli like flink til å ta med meg kameraet overalt som jeg en gang var, jeg vil fortelle om de fine hverdagsminnene og de mindre fine midnattstankene. jeg vil bruke denne muligheten jeg har til det formålet denne plattformen var ment til "før i tiden". jeg skrev akkurat det som falt meg inn akkurat når det falt meg inn, og selv om det var mest ment som et slags kreativt utløp for meg selv, fikk jeg mange fine tilbakemeldinger fra folk som kjente seg igjen i det jeg skrev. jeg vil skrive litt mer om livets highs and lows, og ikke minst vil jeg dele litt tips & triks jeg har tilegnet meg i løpet av mitt 23-årige liv. da tenker jeg både tips til deg som har lyst til å starte din egen, lille bedrift i begynnelsen av 20-årene, deg som vil lære å bruke det speilreflekskameraet du fikk til jul for 2 år siden, deg som skal fotograferes, og deg som kanskje har de samme utfordringene i livet som meg. jeg vet det er alle som sier dette, men selv om jeg ikke nødvendigvis har så veldig mange følgere her inne lenger, er det veldig fint hvis jeg kan hjelpe bare én av dere - og det mener jeg virkelig. og om ingen leser dette... vel, da har jeg i alle fall hjulpet meg selv.

samtidig som jeg har ufattelig lyst til å gå inn i dette med hodet høyt hevet, er jeg faktisk bittelitt redd. jeg vet at jeg har blitt min egen merkevare nå, og at de aller fleste i samme situasjon, forståelig nok, ser det smartest å male et glattpolert bilde av seg selv. jeg skal ærlig innrømme at det ikke er så enkelt som det for meg. jeg har min fair share med tankespinn, og helt ærlig har mye av det en negativ vinkling, konstruert av mitt eget hode. likevel er det kanskje begrunnet med et lite håp om å få folk til å faktisk forstå hverandre - for jeg er faktisk så jævlig lei av at alle skal gå å tolke ting om hverandre her på bygda.