THROWBACK THURSDAY 01

Noen ganger (overraskende ofte, faktisk) sitter jeg inne med mye kreativitet som desperat leter etter en vei ut. Jeg vil ta bilder, men det er for mørkt; jeg vil redigere filmer, men jeg har ingen opptak; jeg vil skrive, men har ikke noe spesielt interessant å skrive om. Derfor tror jeg det er greit å ha noen "serier" - denne måten har jeg alltid noe å skrive om på torsdager, i alle fall. #throwbackthursday osv

I disse blogginnleggene vil jeg legge ut et eller to gamle bilder og skrive litt om dem - bakgrunnen for bildet, og generelt hva som skjedde i livet mitt da bildet ble tatt. Sannsynligheten for at jeg vil dele noen tilbakeblikk som egentlig ikke skulle ha sett dagslys er nok også tilstede, sånn btw - i tilfelle noen av dere har behov for en god latter. 

Hahaha, vel - dette var mitt første profilbilde på Facebook, folkens. EVER. Det var når Facebook fremdeles var nytt, spennende og revolusjonerende, det. Jeg husker faktisk første gang jeg hørte om dette nye fenomenet. Jeg satt i stua, mens pappa så på Dagsrevyen på NRK1. Plutselig spør pappa, "Har du hørt om det der du, Kristin?" - du vet, selvfølgelig spurte han 15 år gamle meg, siden jeg alltid er så hipp og flink med trender og sånt, liksom. Men det hadde jeg altså ikke. Jeg husker også at jeg opprettet meg Facebookbruker like etterpå, og slettet den igjen like kjapt, fordi jeg var spent og litt småredd dette nye konseptet "sosiale medier" som alle plutselig snakket om. 

Etter hvert fikk flere og flere på ungdomsskolen seg bruker, og jeg husker at jeg følte meg late on the bandwagon når jeg endelig fikk fikset en selv, også. Jeg husker jeg og to venninner befant oss på et hotellrom på Gardermoen etter å ha vært på språkreise da det skjedde. Jeg husker til og med min første Facebookvenn - hei, Siv! Haha. 

Uansett, tilbake til bildet. Det var vel allerede på denne tiden at det presset mange i dag opplever grunnet sosiale medier, faktisk slo rot. Jeg husker at det gikk flere måneder før jeg tok motet til meg og lastet opp et bilde. Jeg følte, som mange også gjør den dag i dag, på et press om å få nok likes. Herregud, så teit. Men jeg husker alle de populære kidsa fikk hele 20 likes!!! Jeg var jo livredd og hjertet banket da jeg lastet det opp, men "alle" hadde et profilbilde. Og så husker at jeg var småforelska i to gutter på den tiden, og den eneste måten å finne ut om noen likte deg tilbake på på den tiden var jo selvsagt å laste opp en selfie, eller datidens "selvdiggerbilde", og håpe på det beste - at vedkommende skulle like bildet ditt, selvsagt. Da var det jo nærmest offisielt. 

Jeg husker at jeg nylig hadde dusjet, noe som gjorde at jeg hadde fall i det lange, solblekede håret som jeg egentlig var ganske glad i på den tiden. Jeg sørget for å ikke børste gjennom det, fordi det ville gjøre det krusete og stygt. Jeg hadde på meg den eneste kjolen jeg hadde for øyeblikket, som jeg kjøpte i Italia. Jeg satte meg på verandaen, aktiverte filteret i svart-hvitt og satte på selvutløser på webcameraet på HP-dataen jeg nettopp hadde kjøpt for konfirmasjonspengene. Nå skulle det bli profilbilde, folkens!! Haha, herregud altså.

Jeg hadde ikke kjempestor selvtillit på den tiden. Jeg husker jeg fikk kommentarer av flere "bad girls" på samme skoletrinn, spesielt etter hvert som jeg begynte å snakke litt med gutter. Det meste gikk på at jeg var for tynn (eller late bloomer, hehe) og spesielt det at jeg fikk for gode karakterer. Jeg husker jeg og bestevenninna mi begge fikk den sistnevnte typen kommentarer ganske ofte av samme gjeng, og for å ikke lage noe oppstyr lot vi oss faktisk overbevise om at vi liksom ikke fortjente de karakterene vi hadde jobbet så hardt for (i motsetning til visse andre, kremt). Så, sammen gikk vi til lærerne så vi alle fikk klaget på at jeg og venninna mi fikk for gode karakterer. De jentene var faktisk så sytete og nedlatende at i alle fall jeg til slutt trodde på det selv. Det sier seg vel selv at jeg ikke hadde den beste selvtilliten, men takket være snille gutter og en god vennegjeng som var flinke til å skryte av hverandre og utfordre hverandre positivt, hadde jeg også mine oppturer.

Heldigvis for meg så fikk jeg nok likes. Og kommentarer, for det hadde jo også litt å si. Nok til at jeg ble mobbet rundt middagsbordet på fredagskvelder, i alle fall. Jeg endte i alle fall opp med at den ene gutten jeg likte ble den første "kjæresten" min. Det var helt sikkert ene og alene fordi han likte profilbildet mitt, dét er jeg sikker på.

Håper for guds skyld at dere føler sarkasmen jeg desperat prøver å formidle gjennom skjermen her, forresten.