Kjære fremtidige meg.

Når du skrev dette var du 21 år. Kanskje har du nå blitt 23, 27 eller har kanskje til og med rundet tretti. Når du skrev dette tenkte du at det var veldig langt frem i tid, og nå har du kanskje kommet over dette brevet uten å egentlig huske eller å forvente det. 

Husker du når du satt på din faste plass i sofakroken i sokkelleiligheten? Du vet, godt begravd under det kløende ullpleddet og hørte vinden ule og regnet piske på vinduet. Det var blitt desember og andre søndag i advent alt, men det minnet mer om en bitter høstkveld (Surnadal, selvfølgelig). Da det svirret så mange tanker rundt om i hodet ditt at du nesten ikke visste hvordan de alle fikk plass der. Du kjente på hvor lite det skulle til for at tårene skulle tvinge seg frem og tenkte på hvor ofte det hadde vært sånn den siste uken, de siste månedene, det siste året.

Du tenkte på hvorfor i all verden du etter månedsvis ikke lenger kunne kontrollere ordene som kom ut av kroppen din - ordene som ingen egentlig skulle få høre. Nei, for du har jo ikke lov til å være lei deg eller gråte fordi det er jo så mange andre som har det verre her i verden. Du er født i et av verdens beste land, i en god familie, og alle menneskene i livet ditt er friske. 

Tiden var kommet da den du alltid har vært, ikke er en du kjenner igjen i deg selv lenger. Du prøver så hardt du kan å holde igjen det lille som for andre definerte deg. Du er visst flink på jobben, sier de. Men når jeg vokste opp trodde jeg alltid at jeg hadde et større potensiale.

"Du kan bli hva du vil, du" og "Hadde alle elevene vært som deg hadde det å være lærer vært verdens enkleste jobb" fortalte alle lærerne til stolte foreldre på hvert et kontaktmøte. Du yter ikke lengre ditt beste - du vet du kan, og du vil vil så inderlig, men du får det bare ikke til, og det er det ikke mange som forstår, så det er nok ingen vits i å fortelle noen om det likevel. Du overbeviser deg selv om at jaggu er det bra de har sluttet med kontaktmøter, for hvis ikke hadde du ikke hatt noe å være stolt av lenger. Du sovner alltid etter å ha vridd deg i minst to-tre timer og med skuldrene hevet. Fortell meg, er det slik det er å være voksen? For nå vil jeg mye heller gjenoppleve alle de dødskjedelige leksene i finskriving og fjortisdramaene enn å være midt i dette man tydeligvis kaller livet.

Nå når du er 23, 27, 30 eller et eller annet sted over eller der i mellom, husker du nok hvordan livet ditt var i skrivende stund - og alt som har skjedd siden da. Og samtidig hvor skremmende fort det hele har gått. Jeg håper så inderlig det ble folk av deg også. 

Med vennlig hilsen
21-årige deg

1 Comment