dont base your decisions on the advice of those who dont have to deal with the results

Aldri var jeg i tvil om hvor jeg ville studere. Trondheim er den fineste byen av dem alle, og det er så nært hjembygda jeg lenge bare ville rømme lenger enn langt fra. Før jeg flyttet hit (for andre gang), var jeg veldig usikker på valget jeg hadde tatt. Ikke det at jeg noen gang følte at jeg hadde noe valg. Jeg ville komme meg videre i livet, men av en eller annen merkelig grunn føltes det ikke som om svaret på dette var å studere. Kommer dette til å bli 3 "bortkastede" år som jeg heller ville brukt på å fått meg arbeidserfaring, jobbet meg videre og samtidig hatt friheten til å gjøre hva jeg ville - og ikke minst reise hvor jeg ville? 

Problemet lå i at jeg stort sett har vært ganske skoleflink opp igjennom mine 13 år med skolegang. Og jeg skal ikke lyve, jeg føler fremdeles på presset. Jeg føler fremdeles at "alle" forventer at jeg skal ta en fin og flott utdanning og bruke de karakterene jeg jobbet så hardt for, til noe fornuftig. Men hva om det ikke er dette jeg virkelig vil? Hva om det å sitte i en forelesningssal med 300 andre mennesker og høre på uendelig mas om epistemologi, rhyming couplets og distinktive trekk ikke gir meg noe - hverken nå eller i fremtiden? For hvor mange er det der ute i det norske land som ikke har greid seg uten en mastergrad og kun med skikkelig stå-på-vilje?

Ja, jeg er nok en av de samfunnet klager så mye over for tiden. Mange hevder flinke ingeniører er en mangelvare, og at de som utdanner seg innenfor "partyfagene" like godt kunne spart seg tiden og pengene de har lagt med i å ta en utdanning etter videregående. Men hva kan vel jeg for det? Jeg har så lenge jeg husker elsket kreative utfordringer, selv om jeg har hatt mine øyeblikk i rampelyset i mattetimene og bestått realfag uten noe særlig problem i all min tid. Men dette betyr ikke at jeg ønsker å leve opp til alle andres forventninger. Jeg ønsker ikke å bli noen ingeniør eller lege eller hvem enn det nå er som skal gjøre verden til et bedre sted. Jeg vil bare være lykkelig og slå meg til ro med et valg, mitt valg. Er det for mye å be om?