nok en gang skal jeg til å ta tastaturet fatt, men jeg må innrømme at jeg er helt ute av trening. da er det fint å begynne med et enkelt “hei”. i skrivende stund ligger det mer enn en håndfull innlegg som støver ned i arkivet. jeg vet at jeg vil (og bør) finne fram litt til den gamle kristin igjen - den jeg egentlig er ved kjernen. en del av meg har egentlig forduftet litt de siste årene - blant annet den delen av meg som liker å få tankene svart på hvitt. sjansen for at dette innlegget kommer til å bli ett i mengden (slæsj arkivet), er stor - men nå skal jeg prøve så godt jeg kan. for det er nemlig bra nok, det. here goes nothing.

det er så rart, men jo mer jeg har å bedrive dagene mine med, jo mindre liv føler jeg at jeg har, på et vis. og jeg har heller ikke skjønt det helt selv, før den siste tiden. dette stedet skulle være en plass hvor jeg fritt kunne lage det jeg ville - alt fra tankefulle (og ikke så tankefulle) tekster til personlige foto- og filmprosjekt. jeg skulle ikke promotere det noe særlig, det var liksom min private plass hvor jeg la ut hva enn jeg ville, bare for å få utløp for mitt eget tankespinn. greit nok, det var selvfølgelig noen få som tok turen innom, tenkte jeg - men det tallet vokste litt av seg selv. over tid utviklet det seg til noe mer, og i en alder av tjueto startet jeg min egen, lille fotobedrift.

akkurat nå føler jeg at hele sulamitten kun har blitt et virvar av usunn konkurranse, overdreven selvpromotering og alskens dritt, for det er det som må til for å overleve i denne bransjen slik det er nå. og det er jo ihvertfall ikke det jeg vil være en del av. plutselig legger man merke til at andre tyr til de samme metodene som deg (blåkopierer, if you will) - for det funker jo. imitation is the sincerest form of flattery osv. det fører til at man nok en gang må overgå seg selv. men så er man der da, i den evige spiralen man egentlig ikke vil være en del av. så hvis du lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppdatert fotosidene mine på insta og face på nesten to måneder, er det altså derfor.

i begynnelsen var det hele fryd og gammen - og det er det ganske ofte nå, også. jeg fikk levd ut en tilsynelatende uoppnåelig drøm jeg hadde skrevet ned på det samme tastaturet noen år tidligere. problemet var vel heller at jeg hadde mer enn bare denne ene drømmen. i 2013 skulle jeg jo helst beholde de fire-fem jobbene jeg hadde fra før, og stille opp og gjøre mitt aller beste der; jeg skulle studere på fulltid; jeg skulle fotografere alle som tok kontakt til enhver pris; jeg skulle takke ja til fulltidsjobben som webredaktør/markedskoordinator. en liten stund gikk det bra - trodde jeg. in hindsight innser jeg jo at det gikk ikke bra, det bare gikk. absolutt alt lå til rette for at toget på et punkt ikke kunne gå noe lenger, og nødbremsen måtte på for full kraft.

nå skal jeg innrømme at året tjueatten har vært litt humpetitten, men det har stadig gått oppover - for selv synes jeg at jeg er på vei til å ha det sånn tålelig bra igjen. jaja, jeg vet - det er liksom så trendy å fortelle åpent om hvor jævlig livet kan være og alt det der, men let’s be real, det er alt jeg noensinne har gjort her inne, haha. #trendsetter as. (neida.) jeg husker så godt da jeg opprettet dette nettstedet, alene og (uvitende) deprimert i en hvit sofa på solsiden klokka to på natta. mer om den historien senere, men kort fortalt lovte jeg meg selv at dette skulle være starten på noe nytt - hvor jeg skulle dele hva enn jeg ville uten å bekymre meg for om hvem som leste det, hva folk tenkte eller om det var bra nok.

derfor har jeg nå bestemt meg for å dele dette innlegget, uansett om det blir bildeløst. jeg skal vurdere (sterkt, lover) å publisere alle innleggene som egentlig har gått ut på dato. og selv om jeg med glede kommer til å ta på meg de fotooppdragene som gir meg noe på et personlig plan (så det er bare å ta kontakt, ikke vær redd for det selv etter dette skremmende negative innlegget, hehe), så kommer jeg til å fokusere mest av fritiden på personlige prosjekt innen foto og film. jeg kommer til å skrive innlegg om turen vår til usa i sommer, og jeg kommer til å fortelle om den spennende tiden jeg og asbjørn har i vente. etter mange år hvor jeg har følt meg litt lost og på stedet hvil, skjer det endelig ting som jeg gleder meg veldig til.

hipp hurra, stay tuned, fred ut!

Comment